Begrepet introdusert ("ecofeminisme") av Francois d'Eaubonne i 1974 teksten Le Feminisme ou la Mort. Dissatisfied med økologisk analyser som lar patriarchy av kontoen, ecofeminists ut paralleller mellom hvordan menn i Vesten mistreat kvinner og hvordan de mistreat jorden: i begge tilfeller kan et forhold med makt, kontroll, en vilje til å dominere og en gjennomgripende frykt for av faktum av interdependency. a vri på dette er patriarkalsk vane objectifying kvinner mens feminizing miljøet, kvinner blir deretter sett på som mindre modne eller menneskelige fordi "nærmere natur. "Ikke alle ecofeminists enige om kvinners forhold til naturen: Salleh mener at feminine kroppslige erfaringer situate kvinner tettere til naturen, mens mort critiques dette for forsterkende av den gamle natur-kultur motsetningen. Mange ecofeminists har kritisert deep ecology vekt på enhet (sett på som en deemphasis på mangfold og particularity) og om behovet for forseggjort philosophizing, for Plumwood, hvem som ser den vestlige opphøyelse av rasjonalitet som en suicidale uttrykk for økologiske forakt, "identifisering" med naturen er en utvidet selvopptatthet som erstatter relasjon med psykologisk fusion. For Ynestra King, slips med naturen, selv om sosialt farget, bør være feiret stedet repudiated som "deterministisk" eller "essentialist. "